LYNG OG HONNING - 2010/9 *Dikt 5.Kp Sigve Lauvaas

Side 35-42

LIVET

Det jeg skrev, det skrev jeg,

Sa Vesaas til meg.

Jeg kan ikke dele brødet.

Du kan kjøpe det selv i butikken.

Jeg finner det beste, og leser

Til øyet blir vått.

Hvem skriver så godt?

Det må være noe med ordene

Som gløder i mitt hjerte?

Jeg går til mitt eget, og skriver:

Takk for i aften. Takk,

Jeg vil ikke ha flere forstyrrelser,

Bare stillhet og ro

Fra trærne i hagen,

Og en sval vind fra fjellene.

Livet er å søke sannheten

Morgen og kveld,

Og om natten drømmer jeg

Og ser syner.

Livet er en scene.

Vi forestiller oss selv,

Og er grådige med hverandre, -

Så rettferdigheten stuper,

Og vår egen møye

Er til ingen nytte.

Alt er tomhet og jag etter vind,

Men i ensomhet kan vi vokse

Og finne lyset.

Og drømmen kan vokse

Ut i det fri, og finne rom -

Som stjerner og sol.

Jeg ser speil i speil, og veven

Som snart er ferdig.

Jeg er midt i livet

Og tar imot lys, bilder og ord

Til en ny høyde med observasjoner

Til nye dikt, og prospektkort,

Og nye horisonter.

*36

ALLTID

Alltid hviler jorden.

Ikke uten smerter ligger lyng

Med nye skudd

Og venter vår, og vekst.

Nær himmelen er jorden sammenkrøpet

Til Himalaya, snø og is.

Alltid hviler jorden

Under vindens segl.

Vi trenger ingen stjernenatt.

I våre drømmer er alltid grønne skudd.

Alltid har vi favnen full av bær,

Og korn som lyser.

Alltid vil jeg plukke en perle i din hånd

Og gi til mine søsken.

Din bolig er en katedral, et landskap med sol

Og frukt, og honning til alle.

SYNER

Av syner har jeg nok.

Jeg ser hver natt et stempelur,

Og mennesker på vei.

Urørlig ligger skog og hav.

Og vi står opp til høst.

En pilegrim åpner porten til en øy

Med kirketårn.

Hva er det for en sol vi ser

Som gnistrer på tunge fjell?

En morgen er vi ganske nær Jerusalem,

Og hører englesang,

Og høstens folk på vei

Til tempelporten.

Jeg ser tunge aks som byr seg frem

Til alle som tar imot.

Og sterke hammerslag gir lyd.

En pilegrim møter åkrer med gull

Og frukt i Paradis.

*37  

KRAFT

Ord har krefter som høye fjell

Og egg som sverd.

Navn kan utløse storm

Og jorden kan revne.

Se etter fedrearv i slektens arkiv,

Og kjenn i ditt indre

Om noe beveger seg.

Et ord kan gi høye rop, eller stillhet.

Men at ordene har makt,

Og kan rense grumset vann,

Tegner seg i sol og måne.

HØYT

Det er høyt over Mjøsa,

Og skyene vandrer med vinden.

Det er barnevandring i Nord.

Og i Sør sleper barn mot høydene,

Der villdyra tuter.

Det er høyt til stjernene.

Og den minste blir liten under sola.

Som gjeter er alt en utfordring

Fra morgen til kveld.

Og i nattens mørke går speideren

Og lyser med englene

Over hele jorden.

LANDSKAP

Du kledde landskapet etter tiden,

Og betalte menneskene med lys hver vår.

I sommervinden fødes høsten

Med frukt og korn. Og bestemor fyller år

I oktober, med den hvite snøen

Over Saltfjellet. - Men lyngen står grønn

Og venter på menneskene. -

Det ringer i landskapet: Kom

Til eventyrlandet i Nord med øyner og sjel,

Og spis honning i naturens katedral.

*38

HØST

En sovende snur seg,

Og høstens porter er åpne.

Hvor langt på natt?

Spør stjerner i blåsvart skjorte.

Det kommer en dag

Alle må høste sitt brød.

Vinden rir skog og fjell

Før frukt og korn er moden.

Kom til ditt eget, og høst det du ikke sådde.

Hver med sitt eget talent:
Skap storhet av kornet du fikk.

Se, høstens porter er åpne.

JORDEN

Tung er jorden,

Frossen er vei og sti.

Himmelens trær lyser,

Og dype toner reiser forbi.

Det er kanskje et varsel

Om noe som skal skje.

Vinden rir jorden

Med ansiktet ned.

Å LEVE

Å leve mer enn sitt eget liv,

Er å dele vann og brød.

Å være inkludert

Er å høre til.

Alt vi eier har vi fått.

Mitt hjerte er delt mellom fattige og rike.

Alle trenger kjærlighet, og

Alle lever i dag

Med et fremtidshåp.

Å leve er å møte seg selv,

Naken som et nyfødt barn,

Med åpne hender.

Som stjerner på himmelblått

Skal vi lyse som speil i vind.

*39

DU

Du har alltid vært mitt landskap.

Jeg har vandret mange mil.

Du er bølgene på havet,

Og snø på Himalaya.

Og alltid vil jeg følge dine spor.

Du er et speil som lyser,

En evig sol.

Du er mitt landskap,

Og min framtidsdrøm.

Du er netter og dager

Med vingeslag og rom.

Du er en stjerne over høye fjell.

Du er utsikten til livet - bak horisonten,

Der vinden puster i lyngen,

Og eplene er modne.

MUSIKK

Der er musikk i trærne,

Og jeg kjenner musikk i stemmen din.

Du er som vinden i mine armer,

Tydelig og ren som en hellig frukt.

Musikken våkner i oss

Når vi våkner en morgen i morgensol,

Og kjenner den svale vinden

Mot naken hud.

Og bekkene klukkler og elvene danser

Om kapp med kviskrende lyng.

Musikken å våre årer

Holder oss fast i livet,

Og vi hører musikk fra fjellet

I stillheten om kvelden,

Når fuglene går til ro.

*40

TANKEKRAFT

Jeg har ingen tankekraft,

Er ingen bulldoser.

Jeg holder meg varm av solen

Og klær av ull.

Jeg er på en spennende klode,

Og reiser jorden rundt.

Med fly kan jeg reise, -

Og med tanker, og drøm.

Jeg reiser i lyset, tydelig

Mot en høyere stjerne.

Jeg tenker omgitt av fjell,

Og drømmer under flyktige skyer.

Jeg leser et ord, og holder andakt,

Før søvnen bærer meg.

Mine tanker er en juvel.

Det er en skatt å kunne tenke

Fra rom til rom.

Jeg føler mine tanker

Som stråler av lys og liv,

Som fakler i en vanskelig verden.

BORTE

Hvor lenge skal du bli borte?

Hvor lenge er solen bak skyene?

Gi meg et ord, en pust av din ånd.

Gi meg lys av ditt ansikt.

Å søke det som er langt borte,

Krever tro som holder.

Om nettene blir mørke,

Kan vi se lys på himmelen.

Hvor er dine spor? Hvor er dine øyne

Som gir meg kraft, og dine hender

Som løfter meg høyt over stjerner?

Hvor lenge skal du være skjult?

Borte er du, som vinden. Borte, og

Likevel er du lyset som aldri slokner.

*41

VEI

Jeg ser i dine hender en vei.

Jeg ser undring i dine øyne,

Og glimt av stjerner.
Jeg ser sølvkjedet om din hals

Som en ring rundt månen.

Du er elsket, og født for å elske.

Livet har gitt deg et navn.

Du kan spise den hvite honning,

Og vandre med meg.

Du er barnet som stiger med solen.

Som treet vokser du fritt.

Dine hender er stråler av stjerner.

Din barm er en hellig kyst.

ORD

Ære være ordet, sier presten.

Jeg er døren, sier Gud.

Hvor skal vi vandre når lyset er borte,

Og ingen kan se?

De siste skal bli de første, står skrevet.

Sakkeus, kom ned, sier Jesus.

I dag kan vi vandre fritt.

Og alt jeg gir, det har jeg fått.

Ord er som lyset.

En gang slokkes alle lys.

Lanternene blinker i det fjerne,

Og båten er kommet i havn.

Alle trenger ord på veien.

Det er vin og brød.

Ord er som dikt og vind, og lys.

Det er håpet som aldri dør.  

*42

LETT

Det er ikke lett

Å komme igjennom nåløyet

For en elefant.

Det er ikke lett å være et fjell.

Det er ikke lett å bære jorden.

Å føde er ikke lett.

Å dø er ikke lett.

Men alt forsvinner med tiden.

Hva er så tilbake av alt?

Hvor er huset – med ark og møne?

Hvor er dine barn?

Det er ikke lett å leve.

Det er ikke lett, når øyelokket vil ned,

Og det er natt, og alt er stille.

Det er ikke lett å være menneske,

Når en aldri har prøvd.

Selv eplene faller til jorden

Når stormen kommer.

Ingenting er lett,

For den som ingen krefter har.

De ufødte ber om nåde,

Men ropet kommer aldri ut.

Når ørnen roper,

Blir den hørt av hele verden.

En ørneklo er mer enn stjerner.

Det er ikke lett å være foreldre

Når barnet forsvinner,

Og alt faller til jorden som en stein.

Det er ikke lett når ordet smuldres,

Og ingen kjenner sannheten.

Det er ikke lett når visdommen

Blir borte, og dørene lukkes,

Og ingen kan se eller høre.

Da er solformørkelsen i rommet,

Og lyset faller tungt,

Og kornet dør.

  

LYNG OG HONNING - 2010/9 *Dikt 4.Kp Sigve Lauvaas

Side 28-34

TIDEN RENNER

Tiden renner, tiden renner.

Noen venner går forbi.

Tiden er et slaveri

Som holder oss i sine lenker

Til den dagen vi er fri.

Tiden holder sine mål.

Mine skåler teller ikke.

Jeg kan vandre som jeg vil.

Tiden renner rett forbi -

Og samles i Atlanteren.

Tiden renner i min kropp.

Jeg vil puste liv på veien,

Se når tiden flyr om kapp

Med en fugl - til Himalaya,

Til mitt hjerte åpner seg.

LETE

Vi kunne ikke finne de rette ordene.

Lysene var slukket,

Og langsomt gikk vi forbi

Der ordene hadde sin puls

Og sitt hjerte.

Det var deg vi søkte.

Vi søkte ditt hemmelige hjerte

Med de åpne bøkene.

Du kunne fortelle, og vi var våkne

Og holdt oss skjult.

Ordene var i et annet rom,

Og ingen visste veien.

Og vi måtte lete i dager og netter

Som blinde etter visdom,

For vi hadde ikke lys.

Ordene var døråpner for vandringen,

Og vi gikk og vi gikk,

Til hjertet banket høylydt,

Og våren var i anmarsj

Med tusen føtter og øyner.

*29

RETT

Jeg vil se den mann

Som retter sitt våpen.

Jeg vil se den mann

Som retter sitt sverd.

Jeg vil se røyken etter slaget,

Og asken etter en brann.

Jeg vil se folket som roper

Og landet som skjelver,

Før retten blir satt på tinget

Og sannheten kommer fram.

Jeg vil se fødsel og død i smerte

Og øyner som ber for sitt liv.

Jeg vil se det første og siste,

Og dansen i Paradis.

UFØDT

Hvem elsker det ufødte liv,

Det livet som ikke fikk leve?

Hvem elsker en verden som ikke har ord

For vold, og drap, og å stjele?

Et ufødt liv får en ussel grav.

Det beste livet blir strødd i hav.

Med ørnen skal verden dele.

Ufødt liv, hvem skal elske deg,

Så drømmen vår blir sann?

Hvem åpner sin dør når det stormer i natt?

Se båten har ingen havn?

Jorden er til for oss alle, min venn.

Det ufødte liv er en engel.

Gi oss et navn - så vi møtes igjen,

Bak forhenget, i din himmel.

*30

ET HJERTE

Dette er mitt element, mitt blanke ord:

Mitt hjerte skjelver

Som en hoggestabbe,

Og jeg er stor.

Det ligger stjerner for min fot,

Og jeg kan se et lerketre.

Jeg ynges med min vandringsstav,

Men grensen kommer ganske snart,

Da kommer jeg til Gud.

BLOMST

En blomst i hagen, på stien,

Ved en bekk.

Jeg kysser den som gull, safir,

En skatt fra jordens blomsterhav.

Jeg elsker disse blomsterlys

Som stråler mot min kropp.

Jeg elsker sommeren,

Og fremtiden – i drømmer og syn.

Se, blomsten er en gave.

Jeg plukker en til mor.

Et tempel er min hage

Der disse blomster gror.

SOL

Solen stiger opp for alle

Og mørket legger seg i dvale.

Mitt øye våker, og venter på din glød.

Den kalde natt gjør morgenvinden søt,

Og jeg er ensom, uten navn i verden.

Jeg elsker ingen, bare horisonten

Som tar meg med til fjerne himmelstrøk.

Der får jeg sol i sjelen. - Jeg kan drømme,

Og kalle tidens lys, min elskede på jord,

Før teppet rulles inn, og båten seiler

Til fremtiden, til vin og brød, og sol.

*31

PÅ LETING

Jeg kunne ikke finne ordene

Og la meg ned i graset,

Og det ble natt.

Men alle himmelens lys våket

Og holdt sin hånd over meg,

Så jeg var ikke redd.

Jeg drømte at der var ord på marken,

Og at jeg plukket ord i spann

Som bær.

Jeg bøyer meg til jorden og takker

For mat og drikke, og varme klær,

Og for alle ordene.

Med lykt finner vi ord, og i vårt hjerte

Lever ordene

Som druer på vinstokken

Og jeg plukker et for et,

Til jeg har nok.

Slik er det hele tiden: Jeg leter etter ord,

Og legger dem i rekke og rad

I kurven,

Og så er det å pusse og sile

Og vaske og flette

Og veve, til bildet er ferdig,

Og jeg kan stige til et høyere lys.

VÅKNE

Hva skjer når jeg våkner?

Et morgenbad, og solen kommer

Langsomt, fra side til side,

Og fjellene får gull

Og trærne stråler i lauv.

Landet er kront med vår og lys

Fra en høyere himmel,

Fra fakler utenfra oss selv.

Og jeg ser trærne bli prydet

Som en brud, og jeg ser havet.

*32

BJEFF

Før var jeg en liten hund,

Nå er jeg stor, som du kan se,

Og ligger ved din utgangsdør.

Før bjeffet jeg for ingenting,

Nå bjeffer jeg for fremmede.

Og ingen kommer inn til deg.

Jeg holder buret rent.

Jeg bjeffer som jeg bjeffet før,

Men kraftigere,

Som en mektig leopard.

Jeg bjeffer nå, jeg bjeffet før.

Jeg tier ved din utgangsdør

Til noen kommer bort til meg

Og spør…

Da bjeffer jeg.

NOE NYTT

Alltid skape.

Disse hjerter favner jeg.

Kunsten bretter ut

Og gir seg selv

I noen penselstrøk, et dikt.

Litt frihet må en kunstner ha

Som jobber med å skape nytt.

En bokhylle, et stykke lim,

Og ord for alt som passer til.

Litt maling av den beste sort,

Blir oftest til et maleri.

Jeg skaper noe nytt hver kveld.

Mitt ord kan ikke hvile nå.

Jeg tar det opp og gnikker, gnir

Til alle ord blir smil i smil,

Og dikt på rams.

Så må jeg videre, min venn,

Til stranden for å finne skjell

Og perler til et nytt kapell.

*33

AVSTAND

Jeg holder avstand

Til en annen sol.

Slik tenker jeg om livet mitt.

I dag er jeg som bær og lyng,

I morgen er jeg seksten år.

Jeg smiler til min drøm

Og tyder ord som ikke fins.

Et bilde lyser i en natt,

Og jeg er våken

Med min penn.

Et kronblad lyser som en elv,

Som trådene i veven din.

Og jeg er under månen nå

Og lufter meg i himmelspeil.

Det skapte former livet mitt.

Jeg ror når havet ligger flatt

Og koser meg,

Og trekker garn.

Jeg holder avstand,

Holder fart,

Og kommer frem til grensen din.

Jeg finner spor av fremmede,

Og hviler i en grønn kabin

Når natten faller på.

Jeg hefter livet ved din dør,

Men holder avstand

Som i fjor,

I stjernekor.

STILLE

Nå er det stille på fjorden,

Og stille rundt mitt bål.

Ingen ror i natten,

Bare månelyset seiler

Over fjellet nå.

Og stille går jeg stien,

Og lytter til pust og trinn.

Så hører jeg englekoret,

Og kiming i Notre-Dame de Paris.

*34

LYS

Lys mine stjerner,

Lys hvert øye i mitt tempel,

Lys mine rom, lys mine veier.

Lys navnløse frem,

Lys vandreren hjem,

Lys mine venner, min elskede

Fra en annen tid.

Lys mine tanker og ord,

Lys mine drømmer.

Lys min horisont.

Lys i lys over hele jord

Åpner vårt sinn, og vårt hjerte.

Lyset gir glede,

Og åpner min dør.

Lyset gir syner

Mot hvite fjell.

Lyset er kjærlighet

Som favner alle.

SYN

Da jeg kom til en høyde

Og kunne se,

Hørte jeg stemmen din.

Og celloen klimpret

En underlig klang.

Og jorden ble vekket,

Og jeg kunne se -

Naturen sang.

Lauv og blomster, fugler og barn,

Ringlet våren inn.

Henne jeg møtte var min venn.

I dag er celloen død,

Men tonen lever,

Og navnet skal lyse i hundre år.

Min elskede

Skal få min ring.

  

LYNG OG HONNING - 2010/9 *Dikt 3.Kp Sigve Lauvaas

Side 19-27

TA DEG TID

Ta deg tid til å se

Når bladene springer ut.

En gullalder er på vei

Med sitt krus.

Vær stille, og lytt

Til fuglene, lytt ærlig

Fra hjerte til hjerte,

Mens vi ennå har tid.

Ta ordene inn, og kjenn

Pusten i nakken

Når tiden begraves

Er det høst.

VENT

Vi trodde vi tilhørte eliten

Som eide jorden,

Men oppdaget skyer

Og måtte snu.

Ondskapen spres i medieflommen,

Fra eteren, til alle hus.

Og vi sitter som slaver og tar imot,

Og gruer oss for våre barn -

Som må gjennomgå

Dette rabalderet.

Vi drømmer om det virkelige liv,

Hvor alle kjenner sannheten,

Og visdom er gull.

Vi drømmer om en tid

Hvor vi kan stole på naboen

Og ha tillit til keiseren.

Det er langt å falle

For den som har vært høyt oppe.

Vi kjenner de skarpe blikkene

Som borer seg i nakken

Når vi forkynner fred.

*20 

FJELL

Gå inn i fjellet,

Gå til det innerste dyp,

Og ta energien med til folket,

Så de kan sove trygt.

Spreng fjellet med dine tanker,

Og du har ingen plass på jorden

Du kan hvile ditt hode.

Gå inn i fjellet, til redningen,

Og lytt etter stemmen

Fra det evige.

Du finner nok sannheten,

Om du søker den av hele ditt hjerte?

Og en dag er du lys i tunnelen,

Som en veiviser til målet.

NATTEVÅK

Helt uten grunn våker vi ikke.

I natten bøyer vi oss i tunge pust

Og lytter til nærheten av vårt eget hjerte.

Det hvisker stille til englene

Og åpner lysets port.

Ingen gåte er uløst i nattens drømmer,

Og det gis syner til de etterlatte

Av Israels hus.

Prøv om du kan se trærne i skumringen

Under måneøyet, under fjell som åpner grenser

Og gir oss nytt land.

Det finnes bilder av Den usynlige

Som beskytter og bærer.

Det finnes en uerstattelig kraft, som gir liv

Når vi bøyer oss i natten.

Og under hellige vinger er budskapet

Kjærlighet.

*21

ENSOM

Har jeg vært ensom i verden

Finner jeg likevel dine fottrinn.

Som et bitte lite barn søker jeg en venn

Som våger å frelse oss,

Om båten skulle gå under.

Jeg er ensom – med et mulig liv

I kofferten mot USA,

Der jeg opplever drømmen

Å bli godtatt.

Honning spiser jeg bare til fest

Med de nærmeste, og vokser i landskapet

Som en furulegg

Med alltid grønne blad.

MITT LIV

Skyene vandrer over, og jeg vandrer under.

Mitt liv er en milepæl, og jeg skjelver

I møte med horisonten.

Jeg går i kupert landskap,

Og deler ut frø til de som tar imot på veien.

Jeg er en vandrer som blir mettet av engler,

Og aldri må jeg tørste.

Mitt liv er en syngende konvall,

Et piletre mot stjerner.

Hvorfor skulle jeg gå ensom,

Som lengter etter venner av fattige og rike -

Som beveger seg som disipler for den evige

Som lyser for alle mennesker.

Mitt liv gir håp for andre, og min pust

Åpner dører til hellige rom.

Mitt liv er mitt tempel – med farger og lys,

Og jeg bøyer meg for skjønnheten.

Nåden er delt til alle som tar imot, og min jord er din jord,

Og mine søsken er dine søsken - i ydmykhet og kraft.

*22

DIKT

Nesten ingen sier moderne dikt

Er umoderne i dag,

De sier noe om tiden som gikk

Og som kommer.

Menneskene føler med kroppen

Og ord blir perler

Som triller og triller

Ut i det fri.

Og noen stråler til oss som dikt

På veien til fjellet

Som ligger med snø og is.

Jeg sier moderne er å se nytt

Hele tiden, mens tiden ruller som fly,

Og trafikken på E18

Holder seg frisk.

Et dikt er å holde seg varm med ord

Som bobler frem fra en oase

Dypere enn våre hjerter,

Og skaper liv med sin pust,

Som en ny fødsel.

KLOKKER

Stadig ringer klokkene, og kaffekoppen

Dirrer som små bjeller

I våre gamle hender.

Klokker holder oss vakne, og hver søndag

Kommer nye slag, og milevis borte

Ringer det til fest.

Og en går bort med klokker

Som en majestet på rød løper.

Klokker gir oss en plutselig høytid

Med salmesang og orgel, og flagget

Reiser sin rygg i vinden og forteller, forteller

For dem som vil høre. Og lyden lokker

Gjennom alle år, inn i vårt hjerte

Som slår for livet. Det er vår ære

At vi finner hverandre til slutt.

*23

DU, ET TRE

Etter mange år

Er du et tre

Med røtter og lauv,

Og sjelden går du vill

I skogen. Du kjenner

Lukt av bjørk og einer,

Og lyng.

Du er et tre med håp

Som folder seg ut,

Og gir friske skudd

Om våren.

Du ser frø gror

Og nye trer blir til

Skog. -

Og langt fremme former

Treet spor av

En ny dag.

BAK ALLE FJELL

Bak alle fjell er slott og borg

Og hall med hest og prins.

Og Soria har lyse klær

Og drømmer om en ekte prins,

Og kyss og klem.

Og dagen går,

Og månen glir bak alle fjell.

Der ser hun han, og vinker trygt,

Og blodet går i femte gir, -

For elskhugen er høg og varm.

Og prinsen kommer ridende,

Og bjellene går i dans og sang,

Og latter fra et jentebarn

Som ønsker seg en mann.

Tjo hei, hvor lett det går i kveld.

Og solen danser over hei,

Og han og hun blir kjærester

Og møtes titt i eventyr, og drøm.

*24

VEST

Med uår og nød kom Amerika-feber,

Og seil mot Vest.

Skarer av ungdom drog ifra land

Til et ukjent kontinent.

Hver dag med en drøm

Over hav, på lette vinger

Til et annet folk.

Å leve er å tro, i håp og kjærlighet

På et varmere klima, en høyere sol.

Å bli født på ny på en annen jord,

Der kornet spirer

Og åkrene er uendelige,

Og ingen nød er å se,

Holder oss rene.

Vest over havet bølger landet

Som ligger i vår drøm dag og natt,

Som en påminnelse om frihet.

Dit skal vi, og noen drar ut

Som et pust fra nord.

Og de bygger en ny verden

Med kraft og tilgivelse.

New York, Chicago, Minneapolis og Seattle

Har gater av norske kvinner og menn.

Og Midt Westen, og gull i Alaska

Holder øyet varmt.

Vi går under stjerner, og barn etter barn

Begynner å grave etter røtter,

Og lauv reiser i tid.

I dag er portene åpne,

Og alle kjenner sin slekt.

Å reise over havet - var å komme hjem

Til sine egne. Og 17.mai flagges det

For Norge, og korpset spiller.

Det er vår i luften,

Vår som trenger inn i huden,

Og vekker oss som er i dvale

Med kyss fra Amerika.

En hilsen med nye skudd på stammen,

Et lys som aldri dør.

*25

LANGT

Det er langt mellom nord og sør,

Det er langt mellom menneskene

I en by. Og langt er det

For den som må gå med sørgebud.

Langt er det mellom ord som gir trøst.

Varmen er syv mil borte

Når vi trenger den mest.

Bare englene vet hvor vi bor.

Vi kan oppdage nye spor på veien,

Og kjenner slektskap med de andre.

De puster mot høyden, og ser

Bak skyene – en ny dag.

Alene ser en stjerner, og kjenner

Noen som går ved siden, som en ånd

Med lange armer som bærer oss

Uavbrutt på vandringen.

Uendelige rekker av folk synger

Mot kilden som åpner seg,

Og menneskene favner hverandre

Med umettelig kjærlighet.

Tiden rulles inn, og byene tømmes,

Og morgenstillheten blir et bilde

Av tause vitner som tar imot

Brød og vin til evighet i Paradis.

DAGEN

Dagen har mange øyne

Under usynlige stjerneteppe,

Som vinduer til hagen

Og blomster hvor bien samler honning.

Og tusen øyner ser at lyset forvandler

Og gjenskaper alt i sitt bilde.

Og vi kan ta imot med åpent sinn

Til huset er fylt opp, og natten kommer.

*26 

APRIL

Jeg merker meg april.

Etter streng kulde kommer vår,

Og vi øver oss med sag

Og et gjerde.

Grensene må på plass,

Så vi kan stanse opp og se

Hva vi eier, og se tilbake

Med blanke øyne i lys

Sterkere for hver dag.

Vi prøver å forstå mysteriet,

Men må gi opp håpet,

For vi har nok med oss selv

I tidens sirkus.

MIN INDRE BÅT

Mitt verksted i det indre

Tar form som en båt,

Og jeg reiser

For å finne ut mer om landskapet,

Og jeg smir våpen -

For turen kan bli tøff

I åpent farvann.

Mitt anker er en stein

Og et ekko som hører stemmer.

Når det roper vil steinen svare

Med uavlatelige ringer i vannet.

Mitt indre har leir av god kvalitet

Ferdig til å forme nye båter

Som skal seile alle hav.

Og det er viktig å holde mål,

Så verkstedet kan få nye oppdrag

Og livet kan gå videre

Fra slekt til slekt.

*27 

SKAPELSE

I søvnen blir noe nytt skapt,

Og frø blir til blomster og blad.

Skapelsens time kommer igjen og igjen,

Og skogen vokser over hele jorden

Til huset er ferdig,

Og vi kan flytte hjem.

STEMMER

Lytt til dine indre stemmer

Og kjemp for den gode sak.

Veien tar form mens vi vandrer,

Og livet blir nytt.

Vi reiser igjennom prøvelser,

Og må tigge etter vann.

En dag er vi ved målet

Med stråler fra en annen sol.

Å SE

Jeg brenner etter å se

Lyset bak ordene

Som aldri dør.

Og jorden glir langsomt forbi

Mens vi sover,

Og vi må finne en annen bolig.

Ordene er overalt,

Og vi må speide i vinden

Etter et større rom,

For bøkene trenger plass.

Jeg ser murene blir tatt ned,

Og utsikten blir ny

Med druer og dadler.

Og stadig fødes nye barn

Som tegn på håp.