LYNG OG HONNING - 2010/9 *Dikt 1.Kp Sigve Lauvaas

LYNG

OG

HONNING

Dikt
2010-9

  

Sigve LAUVAAS

NOBEL FORLAG

_________________________________________________

                  

Side 2-9 

ORD

Ta alle ordene

Og se at du ser

En bibel,

Et vers.

Et hjerte er ingenting

Uten lys og rom

Og ord.

Ta imot mine hjerteslag:

Du er skjønn

Med en egen glød,

Og ditt elskede blikk

Holder meg fast

Som en sol.

Jeg vandrer der ute

Og venter på svar

I det fremmede land.

Og du skriver

Mitt navn.

POET

Jeg er en gammeldags poet

Som skreller skall av skall -

Til perlen lyser.

Mitt ekko høres i en drøm,

Og lykken gløder

Mens jeg venter.

Tyst er natten, på viddene, på fjellet.

Mellom stjerner er englesang.

Hvor har jeg vært? Et syn har åpnet døren.

Mitt palass er dette rom

Med krystall og blomsterduk,

Og en karaffel vann, litt brød.

Jeg hviler mellom natt og dag

Og gløder som en våryr skog

Av kjærlighet.

*3

FRITT ORD

Jeg står så fritt.

Og frie tanker gror.

Min vest er grå,

Men mine drømmer skal du få.

Jeg er blind,

Men ser en urskog,

Lyng og strå,

Og knapper frakken tett.

Og hvem er du

Som går imellom lyng og ur

I ruskevær?

En ukjent grunn

Har ført deg hit.

Og jeg er blind.

Ta stokken min,

Så jeg kan se.

REISE

Elsk ingen andre nå, min venn.

Min reise er snart slutt,

Og tråden blekner.

Snart skal fuglen fly,

Og det er sent på natt.
Forløs meg du.

Elsk tyttebær og lyng, og se

En bisverm jobber

Med å rive ned en by.

Et land har sår i tusen år,

Og roper etter hjelp,

Men får kun klagebrev igjen.

Jeg reiser siste gang mot sør,

Og ser en tempelport.

Men fjellet revner i et syn,

Og Lasarus blir født.

En sønn av kjøtt og blod

Blir båret ut til duene.

*4 

SKAP

Rett innenfor dette skapet bor jeg

Og gråter søvnen inn hver kveld.

Og døren er lukket til med krok,

Og ingen nattergal gjør bot.

Jeg skriver mine ord som kommer på en fjøl,

Bevisst og ubevisst. Det summer i mitt hode nå,

Og alt er stille som en grav.

Ta til meg noe vann, og drikk.

Jeg snakker med min penn.

Gjør reisen kort.

Skapet sprenges av en venn - som aldri kom,

En dag som ble forskjøvet bort.

Så var det gjort, og verket raste i min sjel.

Så ble jeg træl på jord. Forbigått av alle

Ligger jeg ved fjellets fot og tørker opp.

Mitt hjerte støver ned som gammel bok

I et kapell som ingen bruker mer.

KLAGE

Ufattelig er klagen, uten lys.

Menneskenes storhet rakner, støvler lekker,

Stjernene blir sorte hull.

Jeg har runer i en bok, men ingen som kan tyde dem.

Bekymret går jeg fra et sted

Med lengsel i min indre marg – om en gang å få se.

Eiendommer slettes ut, og fjellet styrter

Som is i sjø. Og avgudsbilder settes opp

Og barføtte går opp og ned - som engler i et tre.

Forstå det de som kan: Å skape gud gir mørke rom,

Et liv som taper alle slag, og asken brenner ut,

Og himmelmørket legger seg på markene

Så ingen korn kan spire opp.

Verden er en nervebunt, som mennesket i nød.

Snart fødes nye himmelrom. En snødekt julekveld

Er stjernen like klar, og tar oss med.

*5

DITT LIV

Ditt liv er mer enn dikt og sang.

Ditt korte liv er liv som blusser fram

Av en åpen hånd, et hjerte,

Et lys fra det evige.

Ditt liv er underet, mirakel og mysteriet,

Et hav av honning og krystall

Som lyser over hele jorden

I en stjerne.

Dette øye er ditt liv, det evige håp

Som veller fram i hjerte, sjel og munn:

At vi må elske hverandre

På veien til det evige.

STILLHET

Vi jager etter stillhet i fjellet

Og i dalen, og reiser til øde steder

For å kjenne stillheten.

Vi drives mot havet, og går på svaberg

Med vårt hjerte og vårt liv.

Vi ser etter en fredelig plett på jorden

Som kan lette vår sjel for sorg.

Vi tar på oss pene klær til messe

Og åpner kirkeporten med andakt

Fra tusen engler.

Hele livet går vi etter stillhet

I en urolig verden, og søker nye rom -

Å være alene. Vi fyller våre øyner

Med lys i natten, og kjenner varmen

Fra hellige som ber Fader Vår.

PÅ JORD

Gamle ser syner, og jeg er gammel nå,

Og kirkeporten er åpen, og alle som kommer

Får drikke det klare vann. Som en flyktning kommer jeg

Til Vannporten, og ser ingen – uten engler,

Som fyller alle tomme kar på jorden til et nytt liv.

*6

TENK PÅ NOE ANNET

Her er ingen som kommer forbi.

Vi er alle født i lidenskapens hus

Og beveger oss mot noe stort.

Oppløft mitt syn. Og se, jeg banker på.

Ta teppet vekk. Jeg vil i dine armer nå.

Som barnet i sin nød og elsk.

Hva vet du om livet som ikke har født.

Tenk på noe annet. Se bølgene

På alle verdens hav er mørke slott.

I Hiroshima, i Auschwitz-Birkenau, og her

Er født et håp. - Vi bæres alle til et bål,

Og renses kjærlig - til vi stiger opp.

Lidelsen tar slutt en dag, og alle ser.

Vi beveger oss mot noe stort.

En kraft til fylde gir oss håp om englekor.

Jeg tenker blinde ser, og døve hører.

Snart er alle født som skal bli født på jord,

Og vi kan stige i et fly – til far og mor.

HJELP

La oss prøve å stå frem i lyset

Som en hjelper.

Noen må høre klokkene,

Og veien er åpen over alle fjell.

Jeg står opp tidlig og hører brus fra skyer.

Noen kommer fra det fjerne. Noen roper, noen sier,

Men jeg hører bare brus, som fra en veldig foss,

Og det er tidlig, før fuglene, med rim i graset.

La oss prøve lyset. Kom med fakler. Rop til barna

Og alle som vil komme i vår by. Vi reiser snart,

Vi reiser nå i natt, om Herren vil,

Og alt skal bli tilbake.

La lyset vise veien frem. Vi vandrer med hevet rygg,

Og ser bølger fra et mektig hav, og en båt fra Golgata.

*7

STORM OG STILLHET

Den veldige storm, og stillheten etterpå

Hviler i meg. Som barn skulle jeg bære min bør.

Og kraften ble til mens jeg gikk.

Jeg undres på kroppen som førte meg frem,

Og lyset som alltid gav plass.

Å gå en sti i stormen, fører ofte til fall.

Jeg undres på mine krefter. Hvor kom de ifra?

Hvordan kunne jeg se engler i mørket?

Alene, i tillit, skal den svake få se,

Og den lamme skal finne sin fot.

Vær nådig min skaper og hør når jeg ber.

Takk for ditt lys her på jord.

Jeg søker din stillhet, og samler meg ved bålet,

Og spiser ditt brød.

Og tilliten føder nye krefter,

Så jeg kan folde meg ut i lyset,

Og til sist finne meg selv i et annet rom,

Vasket, og i nye klær.

JA TIL LIVET

Å hvile i stillhet, under de voldsomme vinder,

Er i virkeligheten en måte å samle krefter.

La oss være i nærheten av kilden, og kjenne

Lyset og kraften, og bære det videre ut

I gylne skåler,

La de farløse finne tilbake. La de morløse se veien.

Se, kjærligheten strekker seg langt.

Fylden i vårt liv bærer over synder, og renser

Jorden, så blomster kan spire og gro.

Vi gir oss selv. Vårt liv er i tjeneste på jord,

Som ordene, i denne vanskelige verden.

Ta imot mitt beger, og drikk

Så alle kan bli forløst, og forvandlet.

Sammen skal vi vandre det siste stykke,

Til toppen av fjellet, til Det nye Jerusalem.

*8

TIDEN

Tiden dør, og nye tider kommer til min dør

Og banker på, slik den gjort i tusen år.

Det er signal fra jordens indre,

Stå opp, min venn.

Og hver en stund er tiden der igjen, som speil,

Og gir oss håp. Du karer nok

Å finne frem før det blir mørkt.

Tiden ruller som et teppe over jord, og skjuler spor.

Som snø i fjell, er teppe likt fra dag til dag,

Til våren smiler med sitt lys.

Og sevjen stiger nå i skogens trær. Og du er ung,

Og latteren er varm, og sangen din

Er som et bryst, en fiolin, en mandelskål.

Og tiden banker på min dør med trommeslag.

Og du er fri, når reisen vår er slutt.

Og jeg er regnbuen som passer på

Som engel på det åpne hav,

Og du er vennen min

I tid og rom og evighet.

STILLHET

Jeg er redd for høye hus,

Og søker stillheten i fjell og skog.

På viddene går stien min i dag.

Jeg hører hvisk av vind

Og egne hjerteslag.

Her våker jeg, og tar imot.

Mitt sinn, min kropp er som en svamp.

Jeg suger kraften opp

Og fylles med vingeslag, så jeg kan fly.

Jeg søker stillhet. Bort fra byens trikk og mas

Til ensomheten i en grind.

Jeg lukker opp, og vet at nettopp her,

I dette rom er lyset som vil gi meg kraft.

Og drømmen vokser, tanken flyr

Fra blomst til blomst – i eventyr.

*

SNØ

Jeg våknet på en snøbre

Og hørte fuglesang.

Det var en drøm en vinternatt.

Det gikk mot vår -

Med nysnø over alt.

En går på ski, og noen finner blomster,

Andre ler. Modellene er mange,

Som i en by. Og isen ligger

I et vann, på fjellet her.

Jeg ligger rolig i min seng

Og tenker – gammel snø blir herdet is

Som renner bort den siste dag.

Jøkulisen renner i et jammerbrøl

Fra høye fjell, og river med seg hus.

Og elven går forbi min dør.

Jeg sover mellom snø og snø.

Hver sommer er en drøm i nord

Som jages bort med snø,

Og jeg er bare fire år.

DIKT

Vi kan si alt i et dikt.

Mine ord bretter seg ut som et tre om våren,

Som en blomst, som hele jorden

Under regnbuen.

Et dikt er pennen i min hånd, et ord

Som flyter ut som vann, og skaper ånd.

Et dikt er rop fra vinduet, et hjerte som har vinger, lys.

Det kom en dag, og banket på.

Diktet kjennes på seg selv, som barnet

Med sitt ansikt, form. Og ordene som kommer til

Er født i samme stund, som tid og luft og kjærlighet.

Det er det første og det siste bud:

Ta vel imot min sjel, min englevakt, min Gud.

Og når jeg legger staven ned,

La ordene få liv – som dine ord, og gi meg fred.