Side 10-18
SEER
Hvor
er seeren i mitt liv?
I
dypet av et ord blir noe skapt.
Egget
ruges til den rette tid,
Og
fuglen flyr.
Solen
gir oss stillhet i sitt lys,
Og
vi formes til, som barn
I
kjærlighet.
En
seer vet at jorden er rund,
Og
vinden stryker trær som hår,
Og
reiser videre.
Ordet
åpner dører, gir oss kraft.
Frem
i dagen stiger solen.
Regnet
danser ned.
Og
en stemme roper i vår park:
Av
frukt blir kroppen ny og sterk.
En
dråpe lys er nok
Å
binde visdom til vår jord.
Jeg
ser min bror bak farget glass.
Og
langsomt kommer våren
I
mitt bryst.
Og
underet har skjedd:
Forvandlingen.
SKRIK
Det
nytter ikke å tale
Når
alle skriker.
Det
nytter ikke å høre stillheten,
Når
fjellet slår sprekker.
Vi
må telle våre dager
Før
tiden brenner opp,
Og
gi vårt lys.
Et
skrik kan være en bønn.
Verden
lukker seg i skrik,
Og
ingen hører.
Nei,
ingen hører sitt eget hjerte
I
skrik og glør.
Og
asken legger seg.
*11
JEG
ER IKKE
Mine
tanker berører meg.
Mitt
hus er et gjestehus,
En
institutt.
Likevel
er jeg en klippe,
Og
holder fast ved det –
Som
solen holder fast i sine baner,
Og
gir oss dag og natt.
Vi
trenger hvilepauser.
Jeg
lener meg til noen ord
Og
går en søylegang som pilegrim.
En
ettermiddag er jeg fremme -
Og
slapper av
I
et hellig kirkehus.
Ta
godt imot meg når jeg kommer.
Jeg
er ikke rik.
Mine
almisser er så som så.
Jeg
er ikke vakker
Og
er heftet til jorden, kastet ut -
På
kanten av et stup, i ødemarken,
Langt
fra folk.
Jeg
er skamløst naken,
Og
vekker selv den minste fugl.
Likevel
er jeg halvveis -
Med
min vekt av sølv og gull.
Jeg
skimter Akropolis,
Og
Tvillingtårnet i Athen.
Jeg
reiser som en stjerne over alle hav.
Jeg
begjærer mennesker som lyser.
Jeg
er ikke langt fra mitt fødested,
Og
kommuniserer daglig med meg selv.
Min
klippe og min borg er mellom oss,
Og
likevel er jeg en klippe,
En
ånd som bærer kroppen frem.
Jeg
er et landskap, en sann natur
Med
åser, vidder, fjell og fjord.
Mine
tanker holder kurs hver dag
Om
poesi og språk, og visdom -
Som
former oss, og gir oss kjærlighet.
*12
STEIN
Det
stikker frem på åpen mark.
Jeg
krummer ryggen til et tak.
Og
fjellet ruver bak min rygg.
Jeg
finner hvile i en stein,
Og
planter skog.
Det
vokser gjennom alle land.
Mitt
frø er som en strålebunt.
Det
kommer opp et lite tre
Som
vokser til en mektig rot,
Og
greinene får lauv.
Jeg
bygger hus av stein og tre,
Og
Lofotfjellet er min rygg.
Jeg
vandrer hvileløst av sted
Og
sprenger grenser…
Pågangsmot.
En
stein med navn, og dato, år.
Her
hviler den som hvile får.
Jeg
var en tapper redningsmann.
Nå
er det fred med lys, og dans
Og
gull på bølgene.
SKYER
Det
er skyer over alt.
Jeg
stuper i en sky hver dag,
Og
fisker fisk i garn,
Og
legger meg til middagslur,
Før
kvelden med sin paraply
Glir
over alle tak.
Det
skyer i mitt landskap,
Og
regnet fosser ned.
Jeg
driver som en sei mot nord,
Og
finner havn.
Her
skal jeg bo. Og bygger hus
Med
sjel, og utsikt til en øy.
Et
hvilested på jord.
Jeg
skriver dikt om redningsdåd,
Og
lavaaske, og regn i sol.
*13
LANDSKAP
Så
deilig et landskap
I
skygrå demring
Hyllet
inn av viftende lauv.
Glødende
duft vekker min tanke:
Min
ånd er til henne
Jeg
aldri fikk se.
Himmelen
ruller sitt herlige teppe
Og
legge dundynen på.
Det
er natt over havet,
Og
landskapet kaller.
Her
møtte jeg henne
Jeg
elsker som stjerner.
Jeg
vandrer på stier
Hun
aldri fikk gå.
Skyggen
av trærne
Gir
lystige former.
Tenk
at hun levde en gang
Denne
glede fra høyde,
Denne
svevende røst
Som
fortryllet mitt sinn.
Jeg
elsker naturen,
Og
luften som daler
Med
lys og varme, og dette smil.
Jeg
er fortapt.
Det
ånder fra mørket.
Det
stiger en strøm av kjærlighet
Imot
mitt hus.
Det
språket hun brukte
Forvandlet
mitt indre.
Mine
øyne ble dype som honning og lyng.
Hun
gav av sitt landskap,
Med
himmelen åpen.
Jeg
takker for alt,
Men
fatter nok aldri den spenning
Som
dirrer i kroppen
Og
vekker meg, vekker meg.
Din
ånd er min sang,
Musikken,
det friske minnet,
Konvallen
som strålte som engler, og Gud.
*14
BETRAKTNINGER
Noen
sa gullalderen er forbi.
Men
gullkysten har ingen sett.
Det
er bare meg og mitt,
Og
de andre sitt – som er tilbake.
På
gruset.
Nå
parkerer de på gruset.
Det
er billigere. Flybillettene skyter i været,
Og
noen tar tog.
Og
så er vi framme.
Vi
er framme med hele livet,
Og
begraves i en grav
Som
er ledig.
Ledige
tomter er det ikke mange av.
De
er regulert til havet.
Et
naturparadis
Utenfor
byen, utenfor konsentrasjonen
Av
trafikk og fremmedkultur,
Og
lovene er de samme:
Ta
vare på hverandre.
Vi
har ingen å miste,
Selv
om prøvelsene klipper oss.
Vi
kan snart ikke fly..
En
sky beveger seg mot norskekysten
Med
dreining mot sørøst,
Og
det blir sur nedbør til natten.
Kanskje
ingen kan lette
Før
om noen timer.
Men
vi overlever nok.
Vi
tror på våren.
Det
er knopper på greinene,
Og
vulkanen har nådd sitt klimaks.
Eteren
har ikke mer å kaste opp.
Når
alt er tomt, og himmelen er fri for skyer,
Kan
vi besøke hverandre
Og
slukke tørsten over Atlanteren.
Der
er mange av oss der borte.
I
en park skal vi møtes igjen.
På
en gravlund står bauta etter bauta
Med
lysende tårn, skyskrapere fra Gamlelandet.
*15
LIVET
Minst
av alt er døden
Noe
jeg trakter.
Det
smaker ikke honning av en gammel rot.
Og
søvnen holder oss friske.
Vi
smaker livets brød, som er nysilt råmelk.
Vi
har et hjerte som vil videre.
Det
er en gåte at vi holder ut
År
etter år i samme landskapet.
Veien
er lang, men alle må gå til endes,
Alle
må ta med seg lyset, og gi det videre.
Og
ingen må glemme sine røtter.
Selv
på de smale stier, gjennom trange pass,
Har
vi retningen.
Og
endelig er vi fremme ved kilden.
Vi
trenger fornyelse hver dag.
Vår
puls søker alltid fornyelse.
Vi
går til leppene stivner,
Men
morgenlyset på andre siden er deilig
Som
en varm mor, som åpner sine armer,
Og
sier velkommen hjem!
NYTT
Jeg
har ikke farge i håret, altså
Jeg
traver fortsatt med naturen
På
de øde landeveier.
Jeg
kan ikke annet enn drømme,
For
jeg har ingen jobb.
Jeg
er utgått på dato, og klatrer fra dag til dag
I
dette flytende landskapet.
Heldigvis
er ingen ulver, og leoparder
Har
jeg aldri sett. Bare en kattugle i nattemørke,
Og
villstrå i en kjælen vind.
Da
finner jeg min seng
Og
nyter stillheten,
Men
holder meg løpende orientert om verden.
Jeg
er jo ingen eremitt
Og
har ingen slagside til de syv hav.
*16
SISTE
TOG
Langt
borte fra mitt fedreland
Oppdaget
jeg andre i samme situasjon.
Temperaturen
var høy
Og
vi hadde Beograd under vingene.
I
natten var ingen tog på sporet,
Og
de som eide gatene krøp tett sammen.
Jeg
lærte at det går an
I
en storby å være helt alene.
Jeg
kan ikke gå lei av disse reisene.
Europa
på kryss og tvers.
Jeg
sover litt, og vandrer inn i Natre Dame.
På
stasjonen i Düsseldorf ventet en venn
Fra
det norske fjelland. Hvor kom han ifra?
På
toget ble vi enige om å se mer,
Men
høytiden i livet ble siste tog.
VEI
Hele
livet kryper jeg nærmere
Trærne
som bærer frukt,
Og
busker med bær.
Jeg
holder meg til små ord
Som
kranser jorden med sang.
Det
er ikke virkelig å bare gå
Uten
å være i bakken.
Jeg
drømmer ofte, og har tid
Å
ankre opp – å minnes.
Men
hvor lenge kan jeg se på?
Veien
er bratt og lang, og grensen
Mellom
mitt og ditt snører seg
Til
overbærenhet. At vi må elske
Før
det er for sent. Ta ordet.
Jeg
sitter i en stol, og kryper høyere
Enn
lyng. Og ser lenger enn før,
Trass
i mitt svake syn, og hørselen
Svikter.
Det er et under å leve.
*17
ÅKER
Fire
åkrer avsvidd.
Bål
på bål i åkerland.
Alt
blir øde.
Brødet
lukter brent,
Og
hver en åkerlapp er narr
For
den som sår.
Høsten
kommer uten korn.
Hvor
lenge skal det vare ved?
Ingen
kjøper, ingen selger,
Alle
flykter.
Krigen
brenner
Som
en kirkegård.
FISK
Tenker
du på makrellfiske, stim på stim
Mot
norskekysten for å gyte.
Torskeyngel
under vann
Og
bærekraftig hav.
Herren
gir og Herren tar, som det er skrevet
Skal
vi bli som barn, og alt der oppe
Er
her nede – i vårt hjerte.
Og
vi tenker sjø og gran
Før
timeglaset renner ut.
HER
Alt
skal skje et stykke ifra.
Røttene
sprer sine greiner som trær,
Som
stråler av sol,
Eller
varme hender som holder deg,
Som
et barn, en juvel.
Og
seilet ruver i vinden som lauv,
Og
ny er vår jord.
Vi
kan se at her er vårt hjem.
Her
kan vi kranse de kjære med kraft,
Og
bære lyset til verden -
Så
freden blir hørt.
*18
TIDEN
For
alle som ikke vet:
Er
tiden det beste
År
etter år.
Og
vi legger i vei,
Og
minuttene går
Og
bølgene klapper mot strand.
Uavbrutt
renner tiden forbi,
Og
vi følger med
Bestandig.
VIND
Hvor
lenge tror du vinden slår
Før
noen faller?
Hvor
lenge kan vi gå oppreist?
Slekt
etter slekt har øvd
Å
holde fast på vårt lønnetre.
Vi
kan ta imot.
Men
vinden har seil, og vi er en båt
Som
flyr gjennom alt,
Og
møtes i stillhet og gråt.
Når
alt er forbi tar vi hatten av
Og
holder hverandre
Til
snøen har lagt seg.
Vi
er strå i vind som bøyer rygg
Og
kjenner når tiden er slutt,
Og
vinker med stivnet smil.
Vi
hadde visjoner og mål en gang,
Og
trofast har vi vandret
Til
lyset tar imot oss.
Vinden
er vår venn - som kommer
Og
jager min sjel og kropp
Til
en ny dag.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar