LYNG OG HONNING - 2010/9 *Dikt 5.Kp Sigve Lauvaas

Side 35-42

LIVET

Det jeg skrev, det skrev jeg,

Sa Vesaas til meg.

Jeg kan ikke dele brødet.

Du kan kjøpe det selv i butikken.

Jeg finner det beste, og leser

Til øyet blir vått.

Hvem skriver så godt?

Det må være noe med ordene

Som gløder i mitt hjerte?

Jeg går til mitt eget, og skriver:

Takk for i aften. Takk,

Jeg vil ikke ha flere forstyrrelser,

Bare stillhet og ro

Fra trærne i hagen,

Og en sval vind fra fjellene.

Livet er å søke sannheten

Morgen og kveld,

Og om natten drømmer jeg

Og ser syner.

Livet er en scene.

Vi forestiller oss selv,

Og er grådige med hverandre, -

Så rettferdigheten stuper,

Og vår egen møye

Er til ingen nytte.

Alt er tomhet og jag etter vind,

Men i ensomhet kan vi vokse

Og finne lyset.

Og drømmen kan vokse

Ut i det fri, og finne rom -

Som stjerner og sol.

Jeg ser speil i speil, og veven

Som snart er ferdig.

Jeg er midt i livet

Og tar imot lys, bilder og ord

Til en ny høyde med observasjoner

Til nye dikt, og prospektkort,

Og nye horisonter.

*36

ALLTID

Alltid hviler jorden.

Ikke uten smerter ligger lyng

Med nye skudd

Og venter vår, og vekst.

Nær himmelen er jorden sammenkrøpet

Til Himalaya, snø og is.

Alltid hviler jorden

Under vindens segl.

Vi trenger ingen stjernenatt.

I våre drømmer er alltid grønne skudd.

Alltid har vi favnen full av bær,

Og korn som lyser.

Alltid vil jeg plukke en perle i din hånd

Og gi til mine søsken.

Din bolig er en katedral, et landskap med sol

Og frukt, og honning til alle.

SYNER

Av syner har jeg nok.

Jeg ser hver natt et stempelur,

Og mennesker på vei.

Urørlig ligger skog og hav.

Og vi står opp til høst.

En pilegrim åpner porten til en øy

Med kirketårn.

Hva er det for en sol vi ser

Som gnistrer på tunge fjell?

En morgen er vi ganske nær Jerusalem,

Og hører englesang,

Og høstens folk på vei

Til tempelporten.

Jeg ser tunge aks som byr seg frem

Til alle som tar imot.

Og sterke hammerslag gir lyd.

En pilegrim møter åkrer med gull

Og frukt i Paradis.

*37  

KRAFT

Ord har krefter som høye fjell

Og egg som sverd.

Navn kan utløse storm

Og jorden kan revne.

Se etter fedrearv i slektens arkiv,

Og kjenn i ditt indre

Om noe beveger seg.

Et ord kan gi høye rop, eller stillhet.

Men at ordene har makt,

Og kan rense grumset vann,

Tegner seg i sol og måne.

HØYT

Det er høyt over Mjøsa,

Og skyene vandrer med vinden.

Det er barnevandring i Nord.

Og i Sør sleper barn mot høydene,

Der villdyra tuter.

Det er høyt til stjernene.

Og den minste blir liten under sola.

Som gjeter er alt en utfordring

Fra morgen til kveld.

Og i nattens mørke går speideren

Og lyser med englene

Over hele jorden.

LANDSKAP

Du kledde landskapet etter tiden,

Og betalte menneskene med lys hver vår.

I sommervinden fødes høsten

Med frukt og korn. Og bestemor fyller år

I oktober, med den hvite snøen

Over Saltfjellet. - Men lyngen står grønn

Og venter på menneskene. -

Det ringer i landskapet: Kom

Til eventyrlandet i Nord med øyner og sjel,

Og spis honning i naturens katedral.

*38

HØST

En sovende snur seg,

Og høstens porter er åpne.

Hvor langt på natt?

Spør stjerner i blåsvart skjorte.

Det kommer en dag

Alle må høste sitt brød.

Vinden rir skog og fjell

Før frukt og korn er moden.

Kom til ditt eget, og høst det du ikke sådde.

Hver med sitt eget talent:
Skap storhet av kornet du fikk.

Se, høstens porter er åpne.

JORDEN

Tung er jorden,

Frossen er vei og sti.

Himmelens trær lyser,

Og dype toner reiser forbi.

Det er kanskje et varsel

Om noe som skal skje.

Vinden rir jorden

Med ansiktet ned.

Å LEVE

Å leve mer enn sitt eget liv,

Er å dele vann og brød.

Å være inkludert

Er å høre til.

Alt vi eier har vi fått.

Mitt hjerte er delt mellom fattige og rike.

Alle trenger kjærlighet, og

Alle lever i dag

Med et fremtidshåp.

Å leve er å møte seg selv,

Naken som et nyfødt barn,

Med åpne hender.

Som stjerner på himmelblått

Skal vi lyse som speil i vind.

*39

DU

Du har alltid vært mitt landskap.

Jeg har vandret mange mil.

Du er bølgene på havet,

Og snø på Himalaya.

Og alltid vil jeg følge dine spor.

Du er et speil som lyser,

En evig sol.

Du er mitt landskap,

Og min framtidsdrøm.

Du er netter og dager

Med vingeslag og rom.

Du er en stjerne over høye fjell.

Du er utsikten til livet - bak horisonten,

Der vinden puster i lyngen,

Og eplene er modne.

MUSIKK

Der er musikk i trærne,

Og jeg kjenner musikk i stemmen din.

Du er som vinden i mine armer,

Tydelig og ren som en hellig frukt.

Musikken våkner i oss

Når vi våkner en morgen i morgensol,

Og kjenner den svale vinden

Mot naken hud.

Og bekkene klukkler og elvene danser

Om kapp med kviskrende lyng.

Musikken å våre årer

Holder oss fast i livet,

Og vi hører musikk fra fjellet

I stillheten om kvelden,

Når fuglene går til ro.

*40

TANKEKRAFT

Jeg har ingen tankekraft,

Er ingen bulldoser.

Jeg holder meg varm av solen

Og klær av ull.

Jeg er på en spennende klode,

Og reiser jorden rundt.

Med fly kan jeg reise, -

Og med tanker, og drøm.

Jeg reiser i lyset, tydelig

Mot en høyere stjerne.

Jeg tenker omgitt av fjell,

Og drømmer under flyktige skyer.

Jeg leser et ord, og holder andakt,

Før søvnen bærer meg.

Mine tanker er en juvel.

Det er en skatt å kunne tenke

Fra rom til rom.

Jeg føler mine tanker

Som stråler av lys og liv,

Som fakler i en vanskelig verden.

BORTE

Hvor lenge skal du bli borte?

Hvor lenge er solen bak skyene?

Gi meg et ord, en pust av din ånd.

Gi meg lys av ditt ansikt.

Å søke det som er langt borte,

Krever tro som holder.

Om nettene blir mørke,

Kan vi se lys på himmelen.

Hvor er dine spor? Hvor er dine øyne

Som gir meg kraft, og dine hender

Som løfter meg høyt over stjerner?

Hvor lenge skal du være skjult?

Borte er du, som vinden. Borte, og

Likevel er du lyset som aldri slokner.

*41

VEI

Jeg ser i dine hender en vei.

Jeg ser undring i dine øyne,

Og glimt av stjerner.
Jeg ser sølvkjedet om din hals

Som en ring rundt månen.

Du er elsket, og født for å elske.

Livet har gitt deg et navn.

Du kan spise den hvite honning,

Og vandre med meg.

Du er barnet som stiger med solen.

Som treet vokser du fritt.

Dine hender er stråler av stjerner.

Din barm er en hellig kyst.

ORD

Ære være ordet, sier presten.

Jeg er døren, sier Gud.

Hvor skal vi vandre når lyset er borte,

Og ingen kan se?

De siste skal bli de første, står skrevet.

Sakkeus, kom ned, sier Jesus.

I dag kan vi vandre fritt.

Og alt jeg gir, det har jeg fått.

Ord er som lyset.

En gang slokkes alle lys.

Lanternene blinker i det fjerne,

Og båten er kommet i havn.

Alle trenger ord på veien.

Det er vin og brød.

Ord er som dikt og vind, og lys.

Det er håpet som aldri dør.  

*42

LETT

Det er ikke lett

Å komme igjennom nåløyet

For en elefant.

Det er ikke lett å være et fjell.

Det er ikke lett å bære jorden.

Å føde er ikke lett.

Å dø er ikke lett.

Men alt forsvinner med tiden.

Hva er så tilbake av alt?

Hvor er huset – med ark og møne?

Hvor er dine barn?

Det er ikke lett å leve.

Det er ikke lett, når øyelokket vil ned,

Og det er natt, og alt er stille.

Det er ikke lett å være menneske,

Når en aldri har prøvd.

Selv eplene faller til jorden

Når stormen kommer.

Ingenting er lett,

For den som ingen krefter har.

De ufødte ber om nåde,

Men ropet kommer aldri ut.

Når ørnen roper,

Blir den hørt av hele verden.

En ørneklo er mer enn stjerner.

Det er ikke lett å være foreldre

Når barnet forsvinner,

Og alt faller til jorden som en stein.

Det er ikke lett når ordet smuldres,

Og ingen kjenner sannheten.

Det er ikke lett når visdommen

Blir borte, og dørene lukkes,

Og ingen kan se eller høre.

Da er solformørkelsen i rommet,

Og lyset faller tungt,

Og kornet dør.