LYNG OG HONNING - 2010/9 *Dikt 4.Kp Sigve Lauvaas

Side 28-34

TIDEN RENNER

Tiden renner, tiden renner.

Noen venner går forbi.

Tiden er et slaveri

Som holder oss i sine lenker

Til den dagen vi er fri.

Tiden holder sine mål.

Mine skåler teller ikke.

Jeg kan vandre som jeg vil.

Tiden renner rett forbi -

Og samles i Atlanteren.

Tiden renner i min kropp.

Jeg vil puste liv på veien,

Se når tiden flyr om kapp

Med en fugl - til Himalaya,

Til mitt hjerte åpner seg.

LETE

Vi kunne ikke finne de rette ordene.

Lysene var slukket,

Og langsomt gikk vi forbi

Der ordene hadde sin puls

Og sitt hjerte.

Det var deg vi søkte.

Vi søkte ditt hemmelige hjerte

Med de åpne bøkene.

Du kunne fortelle, og vi var våkne

Og holdt oss skjult.

Ordene var i et annet rom,

Og ingen visste veien.

Og vi måtte lete i dager og netter

Som blinde etter visdom,

For vi hadde ikke lys.

Ordene var døråpner for vandringen,

Og vi gikk og vi gikk,

Til hjertet banket høylydt,

Og våren var i anmarsj

Med tusen føtter og øyner.

*29

RETT

Jeg vil se den mann

Som retter sitt våpen.

Jeg vil se den mann

Som retter sitt sverd.

Jeg vil se røyken etter slaget,

Og asken etter en brann.

Jeg vil se folket som roper

Og landet som skjelver,

Før retten blir satt på tinget

Og sannheten kommer fram.

Jeg vil se fødsel og død i smerte

Og øyner som ber for sitt liv.

Jeg vil se det første og siste,

Og dansen i Paradis.

UFØDT

Hvem elsker det ufødte liv,

Det livet som ikke fikk leve?

Hvem elsker en verden som ikke har ord

For vold, og drap, og å stjele?

Et ufødt liv får en ussel grav.

Det beste livet blir strødd i hav.

Med ørnen skal verden dele.

Ufødt liv, hvem skal elske deg,

Så drømmen vår blir sann?

Hvem åpner sin dør når det stormer i natt?

Se båten har ingen havn?

Jorden er til for oss alle, min venn.

Det ufødte liv er en engel.

Gi oss et navn - så vi møtes igjen,

Bak forhenget, i din himmel.

*30

ET HJERTE

Dette er mitt element, mitt blanke ord:

Mitt hjerte skjelver

Som en hoggestabbe,

Og jeg er stor.

Det ligger stjerner for min fot,

Og jeg kan se et lerketre.

Jeg ynges med min vandringsstav,

Men grensen kommer ganske snart,

Da kommer jeg til Gud.

BLOMST

En blomst i hagen, på stien,

Ved en bekk.

Jeg kysser den som gull, safir,

En skatt fra jordens blomsterhav.

Jeg elsker disse blomsterlys

Som stråler mot min kropp.

Jeg elsker sommeren,

Og fremtiden – i drømmer og syn.

Se, blomsten er en gave.

Jeg plukker en til mor.

Et tempel er min hage

Der disse blomster gror.

SOL

Solen stiger opp for alle

Og mørket legger seg i dvale.

Mitt øye våker, og venter på din glød.

Den kalde natt gjør morgenvinden søt,

Og jeg er ensom, uten navn i verden.

Jeg elsker ingen, bare horisonten

Som tar meg med til fjerne himmelstrøk.

Der får jeg sol i sjelen. - Jeg kan drømme,

Og kalle tidens lys, min elskede på jord,

Før teppet rulles inn, og båten seiler

Til fremtiden, til vin og brød, og sol.

*31

PÅ LETING

Jeg kunne ikke finne ordene

Og la meg ned i graset,

Og det ble natt.

Men alle himmelens lys våket

Og holdt sin hånd over meg,

Så jeg var ikke redd.

Jeg drømte at der var ord på marken,

Og at jeg plukket ord i spann

Som bær.

Jeg bøyer meg til jorden og takker

For mat og drikke, og varme klær,

Og for alle ordene.

Med lykt finner vi ord, og i vårt hjerte

Lever ordene

Som druer på vinstokken

Og jeg plukker et for et,

Til jeg har nok.

Slik er det hele tiden: Jeg leter etter ord,

Og legger dem i rekke og rad

I kurven,

Og så er det å pusse og sile

Og vaske og flette

Og veve, til bildet er ferdig,

Og jeg kan stige til et høyere lys.

VÅKNE

Hva skjer når jeg våkner?

Et morgenbad, og solen kommer

Langsomt, fra side til side,

Og fjellene får gull

Og trærne stråler i lauv.

Landet er kront med vår og lys

Fra en høyere himmel,

Fra fakler utenfra oss selv.

Og jeg ser trærne bli prydet

Som en brud, og jeg ser havet.

*32

BJEFF

Før var jeg en liten hund,

Nå er jeg stor, som du kan se,

Og ligger ved din utgangsdør.

Før bjeffet jeg for ingenting,

Nå bjeffer jeg for fremmede.

Og ingen kommer inn til deg.

Jeg holder buret rent.

Jeg bjeffer som jeg bjeffet før,

Men kraftigere,

Som en mektig leopard.

Jeg bjeffer nå, jeg bjeffet før.

Jeg tier ved din utgangsdør

Til noen kommer bort til meg

Og spør…

Da bjeffer jeg.

NOE NYTT

Alltid skape.

Disse hjerter favner jeg.

Kunsten bretter ut

Og gir seg selv

I noen penselstrøk, et dikt.

Litt frihet må en kunstner ha

Som jobber med å skape nytt.

En bokhylle, et stykke lim,

Og ord for alt som passer til.

Litt maling av den beste sort,

Blir oftest til et maleri.

Jeg skaper noe nytt hver kveld.

Mitt ord kan ikke hvile nå.

Jeg tar det opp og gnikker, gnir

Til alle ord blir smil i smil,

Og dikt på rams.

Så må jeg videre, min venn,

Til stranden for å finne skjell

Og perler til et nytt kapell.

*33

AVSTAND

Jeg holder avstand

Til en annen sol.

Slik tenker jeg om livet mitt.

I dag er jeg som bær og lyng,

I morgen er jeg seksten år.

Jeg smiler til min drøm

Og tyder ord som ikke fins.

Et bilde lyser i en natt,

Og jeg er våken

Med min penn.

Et kronblad lyser som en elv,

Som trådene i veven din.

Og jeg er under månen nå

Og lufter meg i himmelspeil.

Det skapte former livet mitt.

Jeg ror når havet ligger flatt

Og koser meg,

Og trekker garn.

Jeg holder avstand,

Holder fart,

Og kommer frem til grensen din.

Jeg finner spor av fremmede,

Og hviler i en grønn kabin

Når natten faller på.

Jeg hefter livet ved din dør,

Men holder avstand

Som i fjor,

I stjernekor.

STILLE

Nå er det stille på fjorden,

Og stille rundt mitt bål.

Ingen ror i natten,

Bare månelyset seiler

Over fjellet nå.

Og stille går jeg stien,

Og lytter til pust og trinn.

Så hører jeg englekoret,

Og kiming i Notre-Dame de Paris.

*34

LYS

Lys mine stjerner,

Lys hvert øye i mitt tempel,

Lys mine rom, lys mine veier.

Lys navnløse frem,

Lys vandreren hjem,

Lys mine venner, min elskede

Fra en annen tid.

Lys mine tanker og ord,

Lys mine drømmer.

Lys min horisont.

Lys i lys over hele jord

Åpner vårt sinn, og vårt hjerte.

Lyset gir glede,

Og åpner min dør.

Lyset gir syner

Mot hvite fjell.

Lyset er kjærlighet

Som favner alle.

SYN

Da jeg kom til en høyde

Og kunne se,

Hørte jeg stemmen din.

Og celloen klimpret

En underlig klang.

Og jorden ble vekket,

Og jeg kunne se -

Naturen sang.

Lauv og blomster, fugler og barn,

Ringlet våren inn.

Henne jeg møtte var min venn.

I dag er celloen død,

Men tonen lever,

Og navnet skal lyse i hundre år.

Min elskede

Skal få min ring.